Elva Li

Landsbyen Xingping ligger ved ostre bredd av elva Li. Helt ytterst mot elva - ved foten av en hoy spiss fjelltopp - ligger et hvitt murhus. Der inne sitter en liten gammel mann og vever.

"Jeg vet ikke helt...", sier Judy nar hun kommer ut etter a ha spurt om vi kan bo hos den gamle. "Var det for dyrt?", spor jeg. "Nei". "Var det for skittent?". "Nei". "Hva er problemet da?". "Mannen er japaner!". Som omtrent samtlige kinesere jeg har snakket med, hater ogsa Judy japanere. Hatet stikker allikvel ikke dypere enn at selgere reklamerer "Japansk!" nar jeg snuser pa reservedeler til sykkelen. Det samme sier nok bilselgere og selgere av fotoutstyr, for kinesere har helst slike japanske varer. Og jeg bor gjerne hos en japaner.

Den gamle japaneren har bodd i Kina i seks ar. Han heter Kitaro og har en sonn sammen med sin kinesiske kone som er halvparten sa gammel. "Hvordan er a vare japaner i Kina?". Svaret hans er et megetsigende nervost flir. Han vil heller fortelle om trappa opp til fjellet bak huset. "Myndighetene sa at jeg kunne fa bo i dette huset i femti ar hvis jeg bygde en vei opp til toppen av fjellet", begynner Kitaro. "Jeg matte bare alle materialene opp. Vann, sand og stein. Jeg klarte kanskje ti trappetrinn om dagen. Det var et slit. Og alt betalte jeg selv". Etter ti maneder sto trappa ferdig. "1159 trappetrinn!", sier han stolt. Overst bygde Kitaro en paviljong, for hva er vel et kinesisk fjell uten paviljong? Og nederst ble det oppfort en minnestein med Kitaros navn og teksten "Kinesere og japanere - venner for alltid". Noen som ikke var helt enig med teksten har banket istykker navnet hans pa steinen.

Uansett hvilken himmelretning jeg sykler, her ved krepsens vendesirkel i slutten av juni er skyggen min rett under meg. Mens varmen og luftfuktigheten er overkommelig, sa er sola skummel. Derfor gar de fleste damene med paraply. Og av samme grunn sykler jeg alltid i langermet troye. Brun kan jeg bli en annen sommer - bleik hudfarge er allikevel mest populart i Kina. Sa lenge vi sykler, sa sorger vinden for ventilasjon. Det er pausene som er varmest. I en motbakke ryker kjedet mitt samtidig som jeg punkterer. Kjedet har ikke vart helt bra siden jeg monterte det ved Yangtzes bredd. Jeg bruker ikke mange minuttene, men nar jeg kommer meg pa sykkelsetet igjen, virker det som om alle kreftene i beina har fordampet. Judy plages av myggen, men det er andre ting som bekymrer enda mer. "Jeg er redd jeg begynner a fa muskler!". "Se pa meg na da! Jeg er jo svart!". Kinesisk skjonnhet inkluderer ikke fargen brun.

Jeg vet ikke helt hva som ble sagt pa et mote i bystyret i Caoping for noen fa ar siden, men det ma nok ha vart et underholdende mote. "Hva kan vi gjore for a fa flere turister til a stoppe hos oss?", spurte kanskje ordforeren mens han sa alle turistbatene som passerte forbi pa elva Li. "Star det ikke pa skiltet her at vi har verdens flotteste grotte, kanskje? Med elv og foss! Hva skal vi gjore?". Forslagene lot nok ikke vente pa seg. "Vi bygger togbane i grotten!". "La oss ro bater pa elva i grotten!". "En berg- og dalbane inn i grotten!". "Akebane ut av grooten!". Som sagt, sa gjort - dette er jo Kina. "Utrolig!", utbryter Judy mens vi kjorer en apen vogn med vognforer og konduktor gjennom grotten. "Changsha...", som har fler innbyggere enn Norge, "... har ingen T-bane. Denne landsbyen, derimot...".